– Hiya, we´re closing now. We´ll be throwing these scones away. Would you like some to go?
Location: The Selkie i Dundee, anbefalt av hotellverten på det enormt tiltalende hotellet The Clarendon. Måltidet vi hadde på restauranten (som forøvrig hadde en fascinerende himmel av bomull i taket) var det ingenting å si på. Godt tilberedt, servert med et hav av vennlighet.
Likevel var det disse sconsene i en papirpose jeg husker aller best fra nettopp dette døgnet.
Hvorfor det? Vel, her er bak-historia:
I mai 2022 var vinbonden og matvraket på en studietur til Skottland for å møte bønder som dyrker superbæret haskap – eller honningbær, som vi også kaller det. Det hadde vært en stri vår med mye nytt på tapetet til absolutt alle tider. Skottlandturen hadde jeg gleda meg til lenge.
Og likevel, var på dette tidspunktet ganske utlada av bekymringer for den forestående sesongen på vingarden, mangelen på mobillader med britisk støpsel (og alt det kunne medføre av tapt informasjon og manglende kontakt med omverdenen), frykten for å ikke finne fram til de generøse bøndene som hadde sagt ja til at vi kunne komme, og what not. Vinbonden er heldigvis av slaget som sover seg gjennom en flyalarm, så han ordna lader (snakker ikke engelsk, men greide å få lånt en av hotellresepsjonisten), jatta med nervevraket og spurta tilbake til hotellet på rekordtid da ei manglende lommebok skaka opp matvraket i billettautomaten på Aberdeen train station.
Toget tok oss til Arbroath og seinere til Dundee. The Clarendon, hotellet vi bodde på, kan jeg bare varmt anbefale. Den hyggelige verten. De vakre omgivelsene. De hyggelige romma. Glømmer det aldri. Men det var ikke noen restaurant på hotellet, så verten anbefalte oss å handle med oss frokost.
Og her kommer sconsa inn. Første natt, i Aberdeen: Lite søvn, mye bekymringer. Andre natt, i Dundee, litt søvn, nye bekymringer.
Så ble jeg sittende på morgenkvisten og kikke ut vinduet og bestemme meg for at dette var for dumt. Skottland må nytes her og nå, og Ricky Gervais er på tv. Innen vinbonen våkna opp var en svak optimisme begynt å innta tilværelsen og jeg gleda meg til frokost.
Alle insomniacs kjenner den; den følelsen du har når du er utrangla, men likevel relativt i vater. Jeg kokte te. Sterk engelsk frokostte, to sukkerbiter. Jeg plukka biter av den nå ganske tørre sconsen og dyppa i teen.
Jeg så passe lyst på livet, men det er viktig å ikke overdrive.
Utsikten fra vinduet var perfekt. Teen var perfekt. Sconsen dyppa i søt te var perfekt. En upåklagelig kombo.
En time seinere var vi på Arbuckle Farm og ble (nok en gang) møtt av en vennlig og likande skotte, bærbonden med en kjempegård med 12 ansatte, som hadde tatt seg fri noen timer for å følge to haskap-noviser rundt på gården sin. Det var litt av et syn!
Glømmer det aldri, verken måltidet eller bekjentskapene. Makan til likandes folk.
.svg)
.svg)