Det skjedde i de dager at vi sprang rundt i Budapest på desperat leit etter restauranten der vi hadde bestilt bord. Alt for alt for seint ( i alle fall 10 minutter) kom vi susende inn dørene på restaurant Rezkakas og møtte en rekke stramme fjes i hvite jakker som eskorterte oss rødlette og heseblesende nordmenn til bordet vårt.
Allernådigst fikk vi bestilt mat og litt forfriskninger av en av de stramme og småirriterte ansatte.
Rezkakas Bistro er en tradisjonell og elegant ungarsk restaurant som serverer lekker ungarsk mat i generøse porsjoner. Her var hvite duker og levende musikk og en riktig god og fin atmosfære, i alle fall for de som greide å komme tidsnok til bordet sitt.
På ganske kort tid kom maten, på dukkledde trillebord, under blankpussa serveringslokk, til bordet. Slikt er ikke hverdagskost for oss bønder fra indre Ryfylke, vi er lette å imponere sånn. Forventningene mine steg i taket, og jeg satt med åpen munn og store øyne og så på når innholdet på akkurat min tallerken ble avslørt og plassert foran meg.
Det var noe brunbeige mat lagt pent opp på en tallerken.
Jeg ble et øyeblikk usikker på hva jeg hadde bestilt. Kunne det være en slags smekk på lanken, dette? Det så ikke fælt ut, på ingen måte. Bare ikke veldig kunstferdig og fargerikt. Bare veldig beige.
Det var kalv, potet, rødkål og en lefse.
Og det var så godt!
OMG, som vi sa da. For et herremåltid, for en kombinasjon av smaker. For en sann nytelse!
Det var mye følelser i sving på kort tid der, men det var så til de grader verdt det.
Og selvfølgelig var ikke presentasjonen av maten en smekk på lanken. Seriøse matfolk tuller ikke med maten for å straffe deg, de hiver deg ut i stedet. Det er jeg så takknemlig for at disse ikke gjorde. Skam på oss som ikke greide å møte opp i tide, jeg satser på at det er tilgitt. Neste gang, og det tror jeg det må bli, neste gang kommer jeg tidsnok. Jeg lover!
.svg)
.svg)